Ute av bane

SERIEKRENKELSER

Berettiget sinne som ikke kan/får plasseres der det hører hjemme, er veldig energitappende. Jeg tror faktisk raseriet mitt er med på å gjøre meg sykere, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det.

Jeg kan få tiden til å gå - engasjere meg i ting som holder sinnet på avstand - men det forhindrer ikke at jeg våkner midt på natten skrikende og rasende og fortvilet. Det lar seg ikke styre, og det kan ta timer å gjenvinne balansen fra en slik oppvåkning.

Før du dømmer meg eller forteller meg at det ikke nytter å være sint, vil jeg at du setter deg inn i følgende situasjon:
Du oppsøker helsevesenet for et marginalt men plagsomt helseproblem og du ender opp med å bli så skadet at du reduseres til et fragment av det mennesket du en gang var.

Du har kroniske, invalidiserende smerter, total energisvikt og en mengde plagsomme symptomer som kanskje ikke kan forklares, men som likevel har oppstått etter en mislykket operasjon med påfølgende sykehusinfeksjon.

Tenk deg at du ikke får hjelp, helsemessig eller økonomisk, og at ingen av de instansene du henvender deg til egentlig bryr seg.
Ikke bare gir de blaffen - de kan fortelle deg at grunnen til at du er syk, er fordi du er irrasjonell og kanskje litt sykelig av natur. (om enn ikke i så tydelige ordelag)

Du er frarøvet ditt sosiale liv, jobben din, evnen til å ta vare på deg selv. Du kaver og kaver for å komme ovenpå, men til ingen nytte. Du trenger en hjelpende hånd, men den er det ingen som gir deg.
Du møter ignoranse, misforståelser og spydigheter hvor enn du vender deg. Eller velmenende, lite gjennomtenkte råd. Jeg vet ikke hva som er verst.

Pasientomsorg og helserettigheter fungerer ikke. Du har krav på helsehjelp, men det finnes ikke helsetilbud tilrettelagt for deg. Systemet er lite fleksibelt. Hvis du ikke passer inn i systemet er det DU som er vanskelig.
Riktignok finnes det private tilbud som kan hjelpe deg, men hvordan skal du kunne betale for det når livsgrunnlaget ditt er mer enn halvert?

Enhver som blir skadet i norsk helsevesen har krav på erstatning for tapt arbeidsinntekt. Det står tydelig i Pasienskadeloven:

§2: Pasienten og andre som har lidt tap på grunn av pasientskade, har krav på erstatning når skaden skyldes smitte eller infeksjon, når dette ikke i hovedsak skyldes pasientens tilstand eller sykdom.
§3: Dersom årsaken til en skade på en pasient ikke kan bringes på det rene, og skaden sannsynligvis skyldes ytre påvirkning på en pasient under behandlingen, skal det normalt antas at skaden skyldes feil eller svikt ved ytelsen av helsehjelp.

Paragraf 3 benyttes sjelden eller aldri av Norsk Pasientskadeerstatning, ei heller i mitt tilfelle. Jeg fikk avslag på det grunnlag at man ikke kan bevise at jeg sliter med kroniske smerter og utmattelse, eller at dette i så fall ble forårsaket av uhellet. Ergo er det jeg som lyver og prøver å tuske til meg penger.

Jeg skulle gjerne være i stand til å si at jeg opplever NPEs saksbehandling som krenkende, men sannheten er at NPEs saksbehandling er krenkende.
NPE oppfører seg som en djevelens advokat; de sverter deg for å slippe erstatningsansvar. De plukker fram ting fra gamle journaler, tar dem ut av sammenheng og bruker dem mot deg for å forklare at du selv er skyld i din livssituasjon. De bruker redselen din som et tegn på at du er i psykisk ubalanse, og forklarer helsetilstanden din psykiatrisk til tross for at utredelse hos spesialist viser at sykdommen din IKKE kan forklares psykiatrisk.
De ignorerer fastlegens uttalelser, spesialistuttalelser, pasientens egne uttalelser og forholder seg kun til egne spesialister.
NPEs spesialister er aldri i direkte kontakt hverken med pasient eller pasientens behandlere. De forholder seg til mangelfulle journaler og epikriser.
Sykehuset der uhellet inntraff er ikke interessert i å komplemettere journalene i ettertid. De er heller ikke interessert i å hjelpe deg helsemessig. Det er ikke lenger deres ansvar, for sykdommen du har fått grunnet sykehusinfeksjon er ikke relatert til sykdommen du fikk behandling for i utgangspunktet.

Jeg har forsøkt å takle sinnet på en mer rasjonell måte ved å skrive brev til ansvarlige instanser. Det kunne jeg spart meg. Svarene jeg har fått er så preget av ignoranse, fordommer og mangel på ydmykhet at det faktisk bidrar til ytterligere krenkelser. Og mer sinne.
Det er utrolig hvor mange uforstandige nei-mennesker som sitter med ansvar for folks ve og vel.

Det kan godt være at jeg pådrar meg langt mer alvorlige sykdommer ved å gå rundt å bære på dette raseriet og denne fortvilelsen. Men jeg vet ikke hvordan jeg kan la vær. Eller hvordan jeg noen gang skal kunne komme til å leve et godt og trygt liv med den erfaringen jeg har fra norsk helsevesen.

Etiketter: Pasientskadeerstatning

innlegg av Rockette @ 11:47