Ute av bane

Limbo

Egentlig burde jeg være hoppende glad.
For første gang på tre og et halvt år har jeg kjent på kanter av livet og blitt påminnet om hvordan det kan være. Allikevel er jeg fylt av lengsel. Og frykt. Livredd for at det ikke skal vare, at ingenting blir som før, at det egentlig bare er et skritt nærmere slutten, at det er noe jeg har oversett.

Jeg har mer energi, men foreløpig ingen krefter til å bruke den.

Med energien kommer også sinnet for det som har skjedd meg og for hvordan jeg har blitt behandlet. Og savnet. Lengselen etter alt som er tapt. Rastløsheten. Denne gnagende følelsen av å høre hjemme flere steder på en gang, eller ikke noe sted i det hele tatt. Følelsen av å blitt en helt annen.

Alt det jeg trodde jeg var og som jeg trodde jeg kunne være for andre, forandret seg. Sannheter ble usannheter, styrke ble til svakhet, opp ble ned og fram tilbake.

Med energien kommer spørsmålene, motløsheten og usikkerheten; Hvor går veien videre, kommer noen ting noen gang til å bli som før, kan jeg like meg selv igjen, kan noen like meg?

Jeg leter etter power-knappen, exitskiltet, avkjøringen, men foreløpig aner jeg ikke om jeg skal av eller på. Eller hvor jeg er på vei.

Etiketter: ME og meg

innlegg av Rockette @ 18:15