søndag 17. august 2008

Noen ganger er det ikke nok å overleve

Jeg vet ikke hvor lenge denne datoen skal få lov til å fungere som mitt memento mori. Søttendeføkkingsaugust.

Trodde jeg hadde lagt det bak beg, hengt det opp, tilintetgjort, begravet, vandret videre. Flere tonn lettere.

Det har jeg ikke.

Fire år. For fire år siden våknet jeg opp til en verden som bare var grell, kaotisk og smertefull, der selv Satie gjorde vondt i hjernebarken.

Jeg har piggtråd viklet om invollene, grådige beist som gnager på hippocampus, brenntentakler flytende i beinmargen.

Selv om jeg ikke har noen gud, ber jeg - roper ut i universet:

Gi meg én dag! En blå dag, der alt flyter vakkert og stille og der ingenting kan ramme meg. Èn eneste skarve dag som stryker meg ømt over pannen, og jeg skal vokte den som all verdens skatter.

Det er alt jeg ber om. Please.

2 Kommentarer:

Klokken 5. oktober 2008 kl. 20:51 , Blogger Lothiane sa ...

Jeg vil du skal ha et helt liv med blå dager der alt flyter vakkert og stille. Jeg ønsker det for deg, det fortjener du fordi du er et så fint menneske.

*klemme*

 
Klokken 6. oktober 2008 kl. 05:40 , Blogger Rockette sa ...

Tusen takk min venn. Og i like måte!
Jeg setter stor pris på at jeg har fått lov til å bli kjent med deg.
Klem

 

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

<< Startsiden